I april 1940 bodde min bror Erling, Hallfrid og jeg i Bjerregaardsgt 29. Sent på kvelden 8. april var det skremmende nyheter i radioen, og det kom ut ekstraaviser. Det var tydelig at noe var i gjære, og ut på natta gikk flyalarmen. Vi gikk i tilfluktsrommet, hvor vi var til alarmen var over. Da vi fikk høre at tyskerne var i gang med å okkupere Norge, bestemte Erling og jeg at Hallfrid skulle reise hjem til Oma så fort som mulig. Hun pakket sakene sine, vi var innom butikken og så skulle vi til Østbanen. Men det var ikke enkelt. Trafikken var brutt helt sammen. Men vi var heldige. En kar med lastebil som hadde levert frukt til oss, kom forbi, og han kjørte oss helt til Østbanen. Der kom Hallfrid med det siste toget som gikk over fjellet på lange tider.
Jeg gikk tilbake til butikken. I sin tid var jeg fritatt fra rekruttskolen, men jeg var registrert i Infanteriregiment nr. 10 i Bergen og skulle melde meg der i en krigssituasjon. Hva skulle jeg gjøre nå? Det eneste jeg kom på som minnet meg litt om det militære, var Akershus festning. Jeg besluttet å gå dit. Der måtte det vel være noen som kunne gi meg et råd. Jeg tok alle pengene fra kassaapparatet, låste døra med de tankene i hodet at denne kommer du kanskje aldri til å låse opp igjen, og gikk. Da jeg krysset Karl Johansgt. møtte jeg to kjente og fortalte hva jeg hadde til hensikt å gjøre. "Du kan spare deg bryderiet med å gå på festningen," sa de. "Vi har vært der, og der var tyskerne." Jeg ruslet videre og kom bort til Nationaltheatret. Der fikk jeg se en norsk lastebil komme nedover Stortingsgaten. Den hadde norsk sjåfør, men på taket var det et maskingevær og lasteplanet var fullt av tyske soldater fullt bevæpnet. Jeg glemmer aldri ansiktet til han med maskingeværet. Det var uhyggelig. Litt senere kom dett en mengde tyske soldater marsjerende på Drammensveien med to norske ridende politimenn foran. Det var tydelig at vi var i gang med å bli okkupert.
Panikkdagen, 10. april 1940
Jeg åpnet butikken som vanlig. Men dagen ble helt uvanlig. Hallfrid var reist, men hvordan reisen hadde gått ante jeg ikke. Det var kaos overalt. Ingenting virket som normalt. Det slang en og annen kunde innom. Men ut på formiddagen begynte det å strømme mye folk nedover Bjerregaardsgaten. Flere og flere. Rene folkevandringen. Mange gikk i arbeidstøy. Jeg gikk ut for å spørre hva dette kom av og fikk en mann til å slå litt av på farten. På ryggen hans sto det Akers Mek. Verksted. Han sa følgende: "Tyskerne er på vei inn fjorden. Byen skal bombes." - og så løp han videre. Jeg syntes det var underlig og gikk inn i butikken igjen. Da fikk jeg se Odd Nordby med frue løpende opp til Waldemar Thranesgate (de drev fargehandel ved siden av min butikk). De hoppet opp på en lastebil som kjørte sakte i bilkøen, og borte var de. Laila, en ung pike som var ansatt hos dem, kom inn til meg. Etter å ha snakket om situasjonen bestemte vi oss for å gjøre som alle andre. Vi kom oss opp på en lastebil som sto stille, og som så kjørte til en liten gate nær Trondhjemsveien. Sjåføren kom ut og sa at nå måtte vi gå av, han hadde sin egen familie som han måtte ta seg av.
Vi bestemte oss for å gå opp til Sinsen. Der var det utsikt over hele byen og fjorden. I Trondhjemsveien var det en enorm trafikk, men bare en vei: ut av byen. Og der var det mye rart å se. Blant annet en trikk som rygget oppover. Et annet sted hadde det stått en melkebil. Det var tydelig at noen hadde tømt den fort, for kasser og melkeflasker lå strødd i gaten og melken rant i strie strømmer. Det var mange som hadde fått panikk. Men ikke Laila og jeg. Vi spaserte rolig oppover og hadde det i grunnen koselig. Det var strålende fint vær. Oppe ved Sinsenkrysset satte vi oss på en stein og så utover byen og fjorden. Alt var stille og rolig. Etter en tid kom det en bil med høyttaler oppover som ropte at alt var bare rykter. Vi var trygge, det ville ikke bli noen bombing. Vi kunne trygt gå hjem igjen. Det gjorde Laila og jeg. Hun var innom og så etter foreldrene sine, men de var som ventet flyktet. Så ble hun med meg og hjalp til i butikken hele dagen. Alle som kom innom hadde det veldig travelt. Og alle skulle ha røyk, sjokolade, frukt og mat og komme seg ut av byen hurtigst mulig. Det ble en god salgsdag. Senere fikk vi høre at mange av flyktningene hadde havnet opp i store vanskeligheter, bl. a. vasset tynnkledt i sommersko og uten mat i dyp sne i Nordmarka. Noen hadde til og med havnet i krigssonen mellom nordmenn og tyskere.
Nybygd kvartal ved Alexander Kiellands plass i 1938, med butikklokaler på hjørnet av Bjerregaards gate og Casparis gate.
Nye butikklokaler i 1938.